I de mørke tunnelene dypt nede i jorden, der vannet sildrer langs veggene og lyset aldri trenger ned, der satt en gang for lenge siden noen av de første kristne og hutret og frøs gjennom natten. Sulten rev og slet i hver eneste én av dem og gjorde at de frøs enda mer. Om de bare kunne ha gått opp en liten tur, om de bare kunne ha hentet et brød. Barna klynket sårt mens foreldrene fortvilet prøvde å trøste dem.
Men de kunne ikke gå opp i lyset, kunne ikke gå hjem og melke kua så de kunne få melk til sine små. Det var soldater og folk over alt, og det var ingen grenser for hvilke lidelser man kunne påføre de kristne på den tiden. Noen kristne hadde blitt brent som levende fakler, noen hadde blitt kastet stener på til de døde, andre hadde soldatene latt hestene trampe ihjel. Nei, det var bedre å sitte i mørket, selv om de frøs og sultet. Og det var heldigvis én som tenkte på dem, én som passet på dem. Om hun bare ville komme i kveld óg!
Takk Gud, nå hørte de en stille sang lenger oppe i tunnelen. Der så de lysskimmeret. Barna stormet mot den vakre jomfruen som sakte kom mot dem med en lyskrans i håret og knytter med deilig mat. Jomfru Lucia, den vakreste og godeste som var. Enda en natt hadde hun trosset farene og kommet ned til dem med den velsignede maten, og med det velsignede lyset som ga de kristne drømmer og håp.
Skjønne jomfru Lucia, født til et liv i luksus og overflod. Likevel risikerte hun livet sitt hver eneste kveld for å bringe mat og oppmuntring til dem som sultet og led. Men nå ville det snart bli slutt på dette! Lucias syke mor hadde bestemt at Lucia skulle gifte seg. Lucias far var død, og moren ville være sikker på at Lucia alltid skulle leve et liv i rikdom og bekvemmelighet.
Men Lucia ville noe annet! Hadde ikke den gode Jesus Kristus sagt at man skulle forlate alt og følge ham? At man skulle ta vare på menneskene rundt seg og ikke tenke så mye på seg selv? «Vær god!», hadde han sagt. «Vær barmhjertig!» Det var dét Lucia ville, hun ville ikke gifte seg for å leve et liv i luksus hvis det innebar at hun ikke kunne hjelpe andre. Isteden ville hun gi bort alt hun eide til de fattige! Men selv om hun tryglet og ba moren om å få slippe å gifte seg, så ville ikke moren høre på henne.
Fortvilet løp Lucia til Sankt Agathas grav og bønnfalt henne om hjelp. «Gode Sankt Agatha, hjelp moren min til å forstå! Hun vil at jeg skal være lykkelig. Men jeg kan ikke være lykkelig om jeg ikke kan hjelpe dem som har det vondt! Hva skal jeg med et stort hus, pene klær, tjenere og alt det der, om jeg vet at de fattige lider? Jeg kan bare tenke på dem! La moren min forstå det!»
Og tenk, det skjedde et under. Helt plutselig ble moren til Lucia frisk. Hun hadde ikke lenger vondt noe sted! Da forsto moren til Lucia at kristendommen var sann, og at det var meningen at Lucia skulle tjene dem som hadde det vondt. Hun skulle ikke gifte seg. Bryllupet ble avlyst med én gang. Gjett om Lucia ble glad!
Men det var en annen som ikke ble så glad! Det var mannen som hadde trodd han skulle få gifte seg med Lucia. Han ble rasende. «Om ikke jeg skal få henne, så skal ingen andre få henne heller!», sa han til seg selv. Så gikk han rett til dem som bestemte i byen og fortalte dem at Lucia var kristen.
Kan du tenke deg hva som skjedde da? Jo, samme ettermiddag kom det mange soldater, sammen med en stor menneskemengde som ikke likte de kristne, hjem til Lucia. De skulle arrestere henne. Men Gud passet på Lucia. Han gjorde det slik at hun satt fast i bakken. Soldatene greide ikke å rikke henne, det var umulig å få henne med.
«Da tenner vi på henne!», var det noen som sa. Tørr ved ble stablet opp rundt Lucia, de tente på og det ble et mektig bål. Men Gud passet på Lucia, flammene skadet henne ikke i det hele tatt! Da all veden var brent opp stod Lucia der helt uskadd.
Da var det en som tok et sverd og hugget av det vakre hodet til Lucia. Nå kunne ikke Gud gjøre annet for henne enn å ta henne med til sitt rike. Slik døde Lucia. Men hun fortsatte å leve i hjertene til alle dem hun hadde hjulpet, og alle dem som hørte om henne. Ryktet om denne gode og modige jomfruen spredte seg vidt og bredt, og hennes barmhjertighet og mot blir feiret hvert eneste år den 13. desember ennå idag.
Hentet fra
Hildes Hjørne.
Hildes Hjørne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar